Moo Do

Det var i Chonju, og jeg var 11 år da jeg startet å trene Taekwondo. Det var min far som fikk meg til å begynne. Han syntes jeg var så liten og tynn, så han mente jeg måtte starte og trene.

Jeg vokste opp ikke så langt fra Chonju. Chonju er Ho Baekjes og Lee Song Ge sin hjemby, den første kongen og grunnlegger av Yi-dynastiet.

Da jeg var ung var Chonju en tradisjonell koreansk by, med mange historiske bygninger, templer og museer. Derfor var min Dodjang også en gammel bygning. Første gang jeg var der var det veldig spennende, bare synet av bygningen fikk det til å krible i magen min.

Hvorfor skriver jeg Moo Do? Nå har jeg instruert Taekwondo i Europa i snart 15 år. Taekwondo i skandinavisk levestil er veldig annerledes enn Taekwondo i Korea. Når du leser denne boken(Artikelen) håper og tror jeg det vil hjelpe deg å forstå hva Taekwondo virkelig er, og hva du skal gjøre med Taekwondo, trening og ditt eget liv.

 

Ip Kwan

Ip Kwan betyr “du kommer inn i et hus”, dvs. du kommer inn i Dojang og skal starte som medlem av Dojang.

Jeg møtte master Lee Sung Wan, og jeg var veldig redd fordi han så meget autoritær og streng ut.

“Hvor gammel er du?” Var det første han spurte om. Han synes jeg var for ung, men han kjente min far godt og aksepterte meg. Faren min måtte signere flere papirer, Ip Kwan So. Betalingspapirer, Dojang-regler og selvskade-ansvar.

Neste dag startet jeg treningen med min fars Dobok, ermene og bena måtte brettes opp og den var veldig tung.

 

Kwan Won

Kwan Won betyr “husets familie”.

I Korea er det vanlig at medlemmene kommer en halvtime før treningen starter og trener selv. Jeg var hvitbelte sammen med to andre nybegynnere. Først gikk vi til mesteren og bukket, han hentet en hjelpeinstruktør for å gi meg instruksjon. Jeg måtte sammen med de to andre vaske og etterpå bare sitte og se på de andre trene.

 

Ky Jul

Ky Jul betyr disiplin.

Hver dag måtte jeg vaske, noen ganger fikk jeg trene etterpå. Hjelpeinstruktøren viste meg Joochom Seogi Jireugi og litt grunnteknikk. Deretter måtte jeg sitte igjen, og da sitte på knærne hele tiden. Etter trening måtte hvitbeltene gå inn i sortbelte garderoben og være hjelpegutter, dvs. å brette Dobok’en til sortbeltene og gi den pent tilbake. Noen ganger tenker jeg på hva vi gjør her i Skandinavia. Respekt er det kun bukking? Vi var helt fra starten av nødt til å lære en mye mer dyptgående respekt.

Etter en måned var vi ferdig med grunnteknikken, og da startet treningen. Dette er Dodjang Ky Jul.

• Kun korte instruksjoner.
• Ikke le.
• Sparker noen deg må du ikke vise at du har vondt.
• Bukk alltid før og etter partrening.

Samme dag hadde vi hard trening og hard kamp, og jeg var full av forstuinger og blå og gule merker, men jeg prøver å følge den harde treningen og disiplinen.

Masteren fulgte min tolmodighet og utholdenhet mer enn de andre, f.eks. hundre armhevinger, Poomsae, hard hastighetstrening. Klarte jeg ikke å følge, slo han meg med kendostokken.

Det var veldig hardt å bli sortbelte dengang. Ikke på grunn av økonomi og vanskelige teknikker, men på grunn av hard disiplin.

 

Kwan Woo & Kwan Eae

Kwan Woo & Kwan Eae betyr henholdsvis vennskap mellom venner og kjærlighet til treningslokalet/-huset.

I Dojang var det en veldig varm og sterk kjærlighet mellom medlemmer, instruktør og master. Dette gjenspeilet seg i situasjoner som f.eks. om skolebygningen var slitt, da gikk medlemmene sammen og spleiset og pusset opp. Om noen medlemer hadde problemer med arbeid, penger eller sykdom, da hjalp vi hverandre økonomisk. Om noen ble jult opp av pøbler, dro alle sortbelter og “diskuterte” med dem.

Det som hjelper innad er en felles mental kroppslig indre kraft/samarbeid. Ved konkurranser vant vi alltid. En gang reiste mine senior-medlemmer til Japan og gikk kamp mot karate-utøvere, og vant mange medaljer. Vi var veldig stolte over Taekwondo, både teknikkene og effektiviteten.

 

John Kyong

Jeg trente under min master i tre år. Da var det trening seks ganger i uken om kveldene, hvilket er normalt i Korea.

En dag, etter omtrent ett års trening, fikk jeg høre at min master trente for seg selv om morgenene.  Jeg sto opp kl. 06.00 om morgenen, og gikk til dodjangen, og der så jeg han trente. Han likte ikke at jeg så på når han trente, men han nektet meg ikke å komme tidlig om morgenen. Etter det sto også jeg opp tidlig hver dag for å trene. Under disse treningene lærte jeg virkelig mye. Selvfølgelig ble jeg også flinkere enn de andre medlemmene siden jeg trente to ganger om dagen.

Min master fortalte meg aldri at jeg var flink, bare at jeg var dum, sen og bemerket mine teknikker.  Om jeg hadde vunnet en konkurranse og var virkelig stolt, sa han bare at jeg var dårlig. Han slo meg som nevnt under trening hvis jeg framførte dårlige teknikker eller ikke viste bra nok disiplin.

En dag hørte jeg fra andre folk at min mester skrøt av meg, mine teknikker, min sterke disiplin og konsentrasjon, og at Cho var den beste eleven hans. Jeg ble sjokkert, men på en positiv måte, da var jeg ikke så dårlig allikevel. Etter dette tenkte jeg annerledes. Før hadde jeg respekt for ham fordi jeg var redd ham, fordi han var så sterk, streng og autoritær. Nå kom respekten fra mitt hjerte, en hjertelig og varm for min master.

Etter hvert ble jeg også vist tillit og fikk ansvar, og han gav meg jobb som sekretær og kasserer, og som trener. Før fantes det ingen instruktør kurs i Korea, mastern bare plukket ut de beste elevene og satte de til å være hjelpetrenere. Selvfølgelig fikk vi retteledning mens vi instruerte, eller rettere sagt bemerket han når hjelpetreneren instruerte galt eller ikke tillfredstillende.

Jeg møtte mange mestere mens jeg trent Taekwondo gjennom årene og trent under dem, men jeg har aldri glemt min første master. Fremdeles respekterer jeg han, og minnes hans filosofi, hans tenkemåte og hvordan han instruerte taekwondo. Jeg skjønner at masterens strenge væremåte ikke var på grunn av en kald personlighet eller sinne, nei, snarere tvert imot en varm omtanke og et inderlig ønske om at hans elever skulle kunne bli flinke.

Idag er han en gammel, og jeg er heller ikke ung lenger. Nå bemerker han til meg om mine medlemmer ikke har så bra teknikk eller taper i konkuranser, og sier at det er min skyld. Jeg blir ikke redd i dag som jeg ble dengang han trente meg, for nå forstår jeg hundre prosent hva han mener og kan trygt smile til ham når han kommenterer.

Kjære instruktører/medlemmer, hva syntes du om din egen respekt? Er du en snill instruktør? Elsker du medlemmene dine bare utenpå og falskt, eller elsker du dem hjertelig?

Og du medlem. Kjenner du din mester/instruktør? Elsker du kun hans teknikk? Når han er sur på deg fordi du presterer dårlige teknikker, er du sur på ham igjen eller prøver du å gjøre det bedre? Vær så snill, du skal ikke kun tenke på det søte. Det er som når du er syk og du skal ta medisin, da smaker medisinen nesten bare surt og vondt. Selv om det er surt og vondt, så er det bra for kroppen.